| dc.description.abstract | Sammendrag
Som mennesker er vi alle annerledes enn vår neste. Det er med andre ord normalt å være
annerledes. Jeg har i denne avhandlingen søkt å forstå fenomenet annerledeshet som et
eksistensielt fenomen som kommer forut for etnisk, kjønnsmessig, kulturell og
funksjonsmessig forskjellighet, og hva det innebærer å være annerledes i en pedagogisk
sammenheng. Slik jeg ser det gjennom min studie av filosofiske tekster av Levinas og Arendt,
som begge tilhører den kontinentale tradisjonen, er annerledesheten et relasjonelt fenomen
som kommer til syne i våre handlinger innad i en relasjon til den andre (Arendt 1958).
Gjennom annerledesheten har menneske mulighet til å handle på uendelig mange måter, og
våre relasjoner med andre blir dermed ukalkulerbare (Levinas 1996; Biesta 2001).
Annerledesheten er slik grunnlaget for menneskets frihet og moral. Men for at barnet skal
kunne realisere sitt potensiale for frihet, og ha mulighet til å finne sin livsform, er barnet
avhengig av at den voksne trer inn i en pedagogisk relasjon, med intensjon om å være der for
barnet og hjelpe det til å realisere sitt iboende potensiale. I den kontinentale tradisjonen er
denne relasjonen selve utgangspunktet for å leve pedagogisk med barn (Dilthey 1971). Den
pedagogiske relasjonen bygger på respekt og kjærlighet til barnet og hans eller hennes
annerledeshet. Denne anneledesheten oppstår når den voksne erkjenner barnets personlige
behov i det barnet kommer fremfor den voksne i sin sårbarhet og ’i kraft av’ sin annerledeshet
(Levinas 1993; Levinas 1996). Den pedagogiske kjærligheten setter pedagogen i stand til å
ivareta barnets annerledeshet og til å opprettholde relasjonen til tross for prøvelser og
utfordringer, ved at pedagogen viser barnet en tillit som er uten grunn, gjennom håpet som
lever i kjærligheten til barnet.
Når jeg skulle forsøke å forstå fenomenet annerledeshet og opplevelsen av annerledesheten i
pedagogiske situasjoner, var det for meg viktig å gi en stemme til barna og få del i deres
opplevelse. Jeg valgte en hermeneutisk fenomenologisk tilnærming til fenomenet ettersom
hermeneutisk fenomenologi, både vektlegger barns opplevelser som sentralt for å bedre
pedagogisk praksis og ser ”lived experience” som utgangspunktet for å forstå menneskelige
fenomener (van Manen 1997). For å få del i barnas opplevelser valgte jeg å gjennomføre to
fokusgruppesamtaler med åtte barn. Ut fra materialet valgte jeg ut noen av barnas opplevelser
som jeg opplevde inneholdt små spor av annerledeshet i form av både direkte og indirekte
uttrykk. I fortolkningsarbeidet etterstrebet jeg en hermeneutisk fenomenologisk arbeidsmåte
for å forsøke å utforske meningen og dybden i disse uttrykkene, og for å prøve å få en
forståelse for annerledeshetens uttrykk, dilemmaer og konsekvenser for pedagogisk praksis.
4
Dette innebar at jeg tolket materialet ut fra en hermeneutisk vekselvirkning mellom
uttrykkenes deler og helhet, og utfra min teoretisk og erfarte forståelse av annerledesheten og
barnas opplevelser av sin annerledeshet. Jeg har gjennom hele arbeidet lagt vekt på
fenomenologiens fokus på skriving som forskerens muligheten ”to measure our
thoughtfulness” (van Manen 1989:238). Gjennom å arbeide på en slik måte i møtet med barns
”lived experience”, åpnet det seg helt nye dører i min forståelse av hva det vil si å være barn,
og hvordan de opplever sin egen annerledeshet. De lot meg få innblikk i sin verden ved at de
delte av sine opplevelser. De gav gjennom sine opplevelser liv til min teoretiske forståelse av
annerledeshet og den pedagogiske relasjonen, samtidig som deres opplevelser også utvidet og
utdypet denne forståelsen. Ved å få dette innblikket i barnas verden ble det klart for meg hvor
viktig det er for barn å få leve i en pedagogisk relasjon med en voksen eller lærer der de
opplevde en trygg og kjærlig atmosfære som gir de rom og mulighet til, og tro på å være seg
selv, og til å utforske sin egen annerledeshet. Det ble slik også tydelig hvor viktig det var å
ivareta denne annerledesheten for at barna skulle ha mulighet ”to find his [or her] own life
and form” (Nohl i Spiecker 1984:203-204). Det ble klart for meg at det kun er gjennom vår
kjærlighet til barnet og dets annerledeshet at vi som pedagoger har muligheten å handle på en
oppmerksom, taktfull og pedagogisk måte, som både ivaretar det enkelte barns annerledeshet
og pedagogikkens muligheter i møte med omverdenens kunnskap og kultur. | no_NO |
