Omsorg i den pedagogiske relasjonen : en kvalitativ studie av noen situasjoner i barnehagen der sentrale dilemma ved omsorg kommer til uttrykk

Abstract

Sammendrag Jeg har i denne oppgaven satt fenomenet omsorg på agendaen, og jeg har med den Kontinentale pedagogiske tradisjonen som pedagogisk-filosofisk fundament og en hermeneutisk fenomenologisk intensjon, stilt spørsmålet ved hvordan omsorg kommer til uttrykk i den pedagogiske relasjonen mellom voksen og barn i barnehagen. For å søke å forstå noe om omsorgens uttrykk, dilemma og konsekvenser, har jeg fortatt observasjon og fokusgruppesamtaler med en gruppe førskolelærere. Et utvalg av de viktigste perspektivene vi samtalet om har blitt drøftet, med fokus på hva omsorg er, hvordan omsorg kan forstås og hvilke kvaliteter ved omsorg som er grunnleggende i pedagogisk praksis. De spørsmål og dilemma jeg reiser i oppgaven, drøftes i lys av utvalgt litteratur innenfor pedagogikk, filosofi og etikk, og jeg legger i arbeidet vekt på å drøfte hvordan omsorgens mange aspekter kan forstås pedagogisk heller enn å legge vekt på teoretiske perspektiver ved omsorg. Den pedagogiske relasjonen blir i den Kontinentale tradisjonen sett på som eneste mulige utgangspunkt for oppdragelse og undervisning (Sævi 2007: 107) og jeg fremhever i denne oppgaven hvordan en omsorgsfull rettethet mot barnet alltid må være tilstede i relasjonen dersom den skal kunne kalles en pedagogisk relasjon. Jeg løfter frem «det å se» barnet som en avgjørende kvalitet i den pedagogiske relasjonen og undres om vi ser, men likevel ikke alltid ser barna i en travel barnehagehverdag. Jeg stiller spørsmål om økt fokus på og kunnskap om barns læring står i fare for å avskjære oss fra barnas egne opplevelser og erfaringer (lived experience) (van Manen 1991: 190). Har vår tids kunnskap om barn, tatt bort fokuset på hvordan barna faktisk opplever seg selv, andre, og livet i barnehagen? Den pedagogiske relasjonen er en personlig relasjon, og forutsetter et personlig møte mellom barn og voksne. Med et økende fokus på kompetanse og kunnskap i samfunnet er det en fare for at møtet mellom barn og voksne i barnehagen er i større grad blir preget av rasjonelle og objektive vurderinger basert på regler, teorier og kunnskap direkte fra læreboken, enn på barns og voksnes opplevelser i hverdagslivet.