"Bare de er der" : opplevelse av tid som en pedagogisk oppgave : en kvalitativ studie av barns opplevelse av tid i møte med voksne med den pedagogiske relasjon som ramme og utgangspunkt

Abstract

Tid er selvfølgelig, men likevel sammensatt og komplekst (van den Berg, 1972). Opplevelsen av tid er aldri isolert, men alltid oppblandet med andre opplevelser som glede, sorg, godt, vondt, relasjoner, rom og kropp (Sævi, 2009). Tid er en eksistensial noe som betyr at vi verken kan endre eller påvirke tiden slik vi selv ønsker. Det er derimot hvordan vi er og handler i tiden i møte med barn og unge som er av betydning i pedagogisk sammenheng. Denne masteravhandlingen har det relasjonelle mellom voksen og barn, nærmere bestemt den pedagogiske relasjon som ramme og utgangspunkt. Avhandlingen plasserer seg inn under den europeiske pedagogiske tradisjon hvor relasjonen mellom voksen og barn, altså den pedagogiske relasjon, blir sett på som grunnlag og utgangspunkt for pedagogisk praksis. Tid er et aspekt ved alle møter mellom barn og voksen, det er derfor et pedagogisk anliggende å spørre hvordan barn opplever tid i møte med voksne. Forskningsspørsmålet i denne avhandlingen er derfor: Hva er barns opplevelse av tid i møte med voksne? Utgangspunktet i denne masteravhandlingen er å få tak i barns hverdagsopplevelser og det er derfor naturlig å lytte til barnets stemme. Det empiriske materialet er hentet inn ved hjelp av fokusgruppe som kvalitativ metode med barn som deltakere. Gjennom å ha en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming til forskningsspørsmålet er intensjonen å sette søkelyset på barns opplevelser og det levde liv (lived experience). Ved å lytte til hvordan barn forteller om det de opplever som viktige hendelser sammen med voksne som betyr noe for dem, er intensjonen å forsøke å se aspekter av hva tid er. Fenomenet tid utforskes i lys av fenomenene blikk, taushet, oppmerksomhet, fornemmelse og rom og viser hva dette kan bety i og for pedagogiske relasjoner. Opplevelse av tid er ikke bare knyttet til nået, men også til vår fortid gjennom minner og til framtid gjennom håp og drømmer. Vi vet aldri hvilke opplevelser eller inntrykk som fester seg i barnet. Det vi vet er at voksne kan ha innvirkning på et barn og hvordan han eller hun ser og opplever seg selv og verden. Avhandlingen har ikke som hensikt å komme med løsninger, men ønsker å belyse hvordan tid kan se ut i møtet mellom barn og voksen. Jeg vil forsøke å bidra til refleksjon rundt hvordan en som voksen er og handler i møte med barn og unge i det konkrete øyeblikk, og hvilke konsekvenser dette har for barnet og relasjonen.