"Min pappa måtte være en hemmelighet" : en hermeneutisk fenomenologisk orientert studie av hemmelighetens betydning for barn med psykisk syke foreldre - med utgangspunkt i tre unge voksnes barndomsopplevelser

Abstract

Jeg ønsket å skrive en oppgave om hvordan det opplevdes å vokse opp med en mamma eller pappa som har en psykisk lidelse. Mitt møte med psykisk sykdom startet med en hemmelighet som ble meg betrodd, og hemmelighet som fenomen er også dette prosjektets omdreiningspunkt. Jeg ønsket å komme nærmere hvorfor det er vanskelig å snakke om psykiske lidelser, og hvilken plass hemmelighetene om dem har i barns oppvekst. Jeg intervjuet tre unge voksne kvinner som alle har en mamma eller pappa med en alvorlig psykisk lidelse. Samtalene hjalp meg videre i utforskningen av hva det vil si at voksne ser og hvordan barn opplever seg sett eller ikke sett, at voksne kan se for lite men også for mye, av hva ansvar er, av barns sårbare tillit, og av språket som holder og deler det vanskelige som noen ganger også er en hemmelighet. Forskningsspørsmålet for denne fenomenologisk orienterte studien er: Hvilken plass har fenomenet hemmeligheter i oppveksten til barn med psykisk syke foreldre? Og hvilke pedagogiske dilemmaer står vi overfor i møte med slike hemmeligheter? Med utgangspunkt i van Manen og Levering (1996) har jeg i litteratur-reviewet utforsket hva en hemmelighet er, hva som skiller det fra nærliggende fenomener, og hvordan barn lærer å holde noe hemmelig. Det viser seg at hemmeligheter alltid er relasjonelle, og at det er de som muliggjør nære relasjoner til andre mennesker (van Manen &Levering, 1996). Hemmeligheter er slik et nødvendig gode, men dette prosjektet viser også at det kan være et mulig onde. Det finnes hemmeligheter om det som er vanskelig, hemmeligheter som er uforståelige for barn men som de lojalt holder for sin mamma eller pappa. Slike vonde og vanskelige hemmeligheter bærer med seg et stort ansvar. Der tidligere forskning tradisjonelt fokuserer på den risiko en oppvekst med en psykisk syk forelder kan medføre, er fokuset her rettet mot den pedagogiske relasjonen – dens dilemmaer, aporier, nødvendige risiko, eksistensielle kvaliteter og muligheter (Sævi, 2005, 2014, 2015, van Manen, 2015). Voksne oppfordres til å snakke med barna om mamma eller pappa som har en psykisk lidelse. Det var også mitt utgangspunkt. Men underveis kom forståelsen av at ikke alt kan sies med ord. Hemmeligheter viser til relasjoner, og det er med og i den pedagogiske relasjonen at det eksistensielle, uspesialiserte språket for å snakke om det vi ikke snakker om finnes (Sævi, 2014). Denne relasjonen gir rom for det diskontinuerlige i barnets oppvekst (Bollnow, 1976), den gir rom for risiko og streber etter rettferdighet – den fordrer en voksen eksistens (Biesta, 2015).