| dc.description.abstract | Jeg drøfter i denne masteravhandlingen hvordan Chemnitz forstår og mener man skal anvende loven. Dette gjør jeg i lys av kapittelet De bonis operibus i Examen Concilii Tridentini. I avhandlingens første del1 drøfter jeg blant annet konfesjonaliseringen og Chemnitz’ forhold til denne, hvordan lovforståelsen utviklet seg fra middelalderen og inn i reformasjonstiden og hvordan de ulike indrelutherske stridighetene ga bidrag til avklaring av den lutherske læren om loven. Videre redegjør jeg for Chemnitz’ person og teologiske plassering i det senreformatoriske landskapet, før jeg presenterer sentrale trekk ved Trientkonsilet. I den andre delen2 drøfter jeg hva slags lovforståelse Chemnitz legger for dagen i De bonis operibus. Jeg har strukturert denne etter Chemnitz’ egne delkapitteloverskrifter, og behandler derfor følgende problemstillinger: Om gode gjerninger skal gjøres, hvilke disse gode gjerningene er, på hvilke premisser disse hos de gjenfødte kan kalles fullkomne og på hvilken måte det gir mening å snakke om fortjeneste og lønn. Jeg søker gjennom teksten å spore hva slags lovforståelse Chemnitz gjennom sin kontroversteologiske argumentasjon utrykker. Enkelte begreper undersøkes grundig for å kunne avklare hvordan Chemnitz’ tenkning om loven plasserer seg i generelle teologiske strømninger og prosesser. Jeg legger videre vekt på å presentere retoriske og kontekstuelle elementer som kan bidra til forståelse av tankekomplekset Chemnitz i teksten forfekter. Chemnitz mener han i Trientkonsilet og Andrada står overfor lovtreller. De er ikke antinomister som Agricola eller andre svermere. Tvert imot – de er for Chemnitz lovtreller som bruker all sin kraft på å argumentere for at gjerningene har en plass i rettferdiggjørelsen. Det er denne posisjonen Chemnitz i De bonis operibus gjendriver. Han er likevel opptatt av å vise hvordan Guds lov positivt gir bud som lærer de troende hva det gode er. Den praktiske veiledningen er i De bonis operibus lite fremtredende, trolig på grunn av skriftets kontroverskarakter og dets innretning mot lærde. Jeg har funnet at Chemnitz’ viktigste anliggende i drøftelsen av de gode gjerningene er å bevare rettferdiggjørelseslæren ren. Årsaken til dette er at denne for Chemnitz danner det eneste rette utgangspunktet for gjerninger som i sannhet er gode. Når rettferdiggjørelseslæren bevares ren, vil også de gode gjerningene naturlig spire frem. Lovforståelsen tjener til dette, da den åpenbarer synden, som også hefter ved de beste gjerningene. Slik hevder Chemnitz de troende vil ledes vekk fra falsk tillit til sine egne gjerninger, og lære å ta sin tilflukt til Kristi verk. | |
