| dc.description.abstract | Arbeidet med dette forskningsspørsmålet inngår som en del av masterstudiet i pedagogikk med vekt på allmennpedagogiske spørsmål ved NLA Høgskolen. Oppgaven er levert i august 2018. Forskningsspørsmålet for denne oppgaven er sentrert rundt to eksistensielle fenomener: Fenomenet å skape og fenomenet pedagogisk praksis. Utforskningen legger hovedvekten på fenomenet å skape, og målsetningen er å komme fram til perspektiver knyttet til fenomenet å skape som har relevans og aktualitet for pedagogisk praksis.
Forskningsspørsmålet – som lyder «Hva er fenomenet å skape, og hvilke sammenhenger kan jeg se mellom kunstnerisk skaping og pedagogisk praksis?» – er det ledende spørsmålet for en hermeneutisk-fenomenologisk orientert studie av fenomenet å skape og av forholdet mellom skaping og pedagogisk praksis. Studien er basert på intervju med tre kunstnere og deres refleksjon over egen skapende virksomhet, og diskusjonen orienterer seg ut fra sentrale deler av denne refleksjonen. Den metodiske tilnærmingen i oppgaven står i forlengelsen av den europeisk-kontinentale, eksistensielle pedagogiske tradisjonen etter Utrecht-skolen, og baserer seg på praksisorienterte fenomenologiske metoder, slik Max van Manen (2014) presenterer denne fenomenologien.
Formålet med forskningsarbeidet er å undersøke hvilke sammenhenger som eventuelt finnes mellom de to fenomenene, og om jeg kan se forbindelser som beriker og utdyper begge. Begge fenomenene forstås i oppgaven som eksistensielle fenomener noe som igjen åpner for en fenomenologisk forståelse av pedagogisk praksis. Masteroppgaven har en personlig form der en filosofisk og pedagogisk utforskning av anekdoter og fortellinger er omdreiningspunktet, slik en fenomenologisk tilnærming krever. Den personlige «stemmen» som er hørbar i teksten er en del av den «patiske» grunntonen i en fenomenologisk tekst, og «tilbyr» leseren en mulig måte å lese teksten på. Oppgaven har en oppbygning som begynner i det nære og enkle, med spørsmål og undringer, og utvikler seg etter hvert til det stadig mer komplekse. Drøftingen av tre sentrale aspekter ved fenomenet å skape – Skapingens verden, Skapingens «jeg», og Skapingens materialer – tar utgangspunkt i forfattere som Merleau-Ponty, Heidegger, Ricoeur og Arendt.
Jeg foreslår at fenomenene å skape og pedagogisk praksis begge er «mettede fenomener» (Jean-Luc Nancy i van Manen 2014). Dette får konsekvenser for hvordan jeg tolker Claude Romanos forståelse av hendelseskategoriene «evental» og «evential» som utforskes som relevante pedagogiske distinksjoner for opplevelsen av en eksistensiell og kompleks praksis. Romanos innsikt knytter an til Gert Biesta (2017b) sin forståelse av kunst og pedagogikk og Julian Edgoose (2010) sitt fokus på de patiske kvalitetene i pedagogikken. Den forholdsvis komplekse innsikten jeg mener å ha fått i dette arbeidet danner avslutningsvis basis for å peke på at fenomenene å skape og pedagogisk praksis begge har sine grunnleggende begrunnelser i de eksistensielle kvalitetene tilgivelse, tro og håp. | |
