| dc.description.abstract | Temaet for denne masterstudien er ledelse av det spesialpedagogiske arbeidet i en inkluderende skole. Studien tar sikte på å få innsikt i hvordan rektor og spesialpedagogiske koordinator ved ulike skoler forstår inkludering og spesialundervisning, og hvorvidt skolens praksis reflekterer dette. Forskningsspørsmålet som har dannet grunnlaget for studien har vært: Hvordan vurderes og ledes det spesialpedagogiske arbeidet i en inkluderende skole? Masteravhandlingens bidrag er slik knyttet til diskusjonen om hvordan ledelse utøves i skolen, men den er også et bidrag inn i den pågående debatten rundt inkludering og spesialundervisning.
Opplæringen i skolen er kompleks og sammensatt. I klasserommet møter vi elever med ulike erfaringer, forutsetninger og evner, og spørsmålet om inkludering gjør seg således gjeldende. Den ordinære opplæringen og spesialundervisningen skal være preget av idealene om inkludering (Haug, 2014d). Gjennom kvalitative forskningsintervju fremkommer det flere interessante funn. En diskrepans mellom informantenes forståelse av inkludering og deres beskrivelse av den spesialpedagogiske praksisen. For det første fremkommer det stor variasjon i informantenes forståelse av hva inkludering betyr med ulike dimensjoner. For det andre virker det ikke å være samsvar mellom informantenes ideal knyttet til organiseringen av det spesialpedagogiske arbeidet, og den faktiske praksisen i skolen. En av utfordringene for skolen er om det som skjer i praksisen generelt gir hele elevmangfoldet muligheter for fellesskap, deltakelse, medvirkning og utbytte, og i hvilken grad skolen fungerer i samsvar med de inkluderende ideene (Bachmann & Haug, 2006, s. 92).
Der det var manglende samsvar mellom ideal og praksis, synes det heller ikke å være et enhetlig syn på spørsmål om organisering, inkludering og forventninger. Forståelsen av behovet for spesialundervisning tyder i flere sammenhenger på et relasjonelt perspektiv hvor kvaliteter ved den ordinære opplæringen forsterker behovet for tilrettelegging. Samtidig preges praksisen av et kategorisk perspektiv hvor egenskaper ved eleven blir avgjørende for organiseringen. Diskrepansen som viser seg mellom ideal og praksis er ikke overraskende ettersom det finnes tidligere forskning som antyder det samme (Haug, 2017a; Nordahl & Hausstätter, 2009). Funnene indikerer imidlertid at felles forståelser, holdninger og verdier er en forutsetning for å muliggjøre inkludering for hele elevmangfoldet. I utviklingen av skolekulturer med vilje og evne til å inkludere hele elevmangfoldet med de evner og forutsetninger de har, synes ledelse å spille en avgjørende rolle (Ainscow & Sandill, 2010). Med andre ord ser det ut som at forholdet mellom ideal og praksis kan styrkes gjennom hvordan skolen ledes. Lederne må slik vektlegge en inkluderende pedagogikk, ikke bare som en formell formulering i en visjon, men som en praktisk konsekvens for den daglige pedagogiske virksomheten (Egelund, 2009, s. 330).
På bakgrunn av studien argumenteres det for et behov for å styrke samarbeidet mellom det allmennpedagogiske og det spesialpedagogiske, slik at opplæringstilbudet i sin helhet blir mer inkluderende for elevene. Det synes å være grunnleggende med en felles innsats for å lykkes med inkludering for alle, hvor sentrale aktører i arbeidet har en felles forståelse av mål og innhold i arbeidet (Buli-Holmberg et al., 2015, s. 163). Videre argumenteres det derfor for at inkludering og spesialundervisning må være en større del av diskusjonen i skolens profesjonsfaglige fellesskap (Kunnskapsdepartementet, 2017b, s. 18). Dette fellesskapet gir skolen mulighet til å diskutere hvordan de kan organisere det samlede opplæringstilbudet annerledes, fremfor hvordan de kan arbeide med de som er annerledes, og slik også utvikle en mer inkluderende praksis. | en_US |
