| dc.description.abstract | Bakgrunn og valg av tema Forskningsspørsmålet som har dannet grunnlaget for denne oppgaven er som følgende: «Hvordan opplever unge voksne med ADHD læreres bidrag til deres resiliens gjennom skolegangen?. I løpet av de siste årene har diagnosen ADHD fått økt fokus, og litteraturen har fått en voldsom oppgang. Mye av forskningen som er utført på barn og unge med ADHD har fokusert på risikofaktorer og hvilke negative utviklingsforløp som kan forekomme (Dvorsky & Langberg, 2016). En god fungering tross risiko blir omtalt som resiliens (Borge, 2018, s. 21). Lærere tilbringer mye tid sammen med elever, og kan opptre som en beskyttende faktor for å skape en positiv utvikling hos barn og unge med ADHD. I oppgaven blir tidligere elever, unge voksne med ADHD sine opplevelser med lærere som har bidratt til en positiv utvikling løftet frem.
Metode Fordi jeg var på utkikk etter opplevelser og tanker fra unge voksne med ADHD var det naturlig med en kvalitativ tilnærming. Jeg har valgt semistrukturerte intervju som metode i oppgaven. Utvalget bestod av tre mannlige informanter; to i 20 års alder, og en i 30 års alder. Intervjuguiden som ble brukt i undersøkelsen fokuserte på «resilienshjulet», originalt utviklet av Henderson og Nan (2003), men som jeg har omarbeidet og oversatt til norsk med fokus på lærere.
Resultater Det ble benyttet en temasentrert analyse, og sentralt til grunn ligger en hermeneutisk meningsforståelse. Analysen viste at et todelt syn på hvordan ulike lærere påvirket informantenes skolehverdag. Samtlige informanter har vært gjennom forskjellige kamper på grunn av diagnosen. Utfordringene omhandlet sen diagnostisering, lave forventninger og manglende omsorg og støtte fra lærere. Det er derimot en felles forståelse på hvordan lærere har vært med å bygge resiliens, og det finnes forskning som antyder de samme punktene som ble dratt frem. «Resilienshjulet» har blitt gjennomgående brukt i oppgaven, og belyst hvordan lærere har bygget resiliens hos informantene. De viktigeste faktorene var omsorg og støtte, høye, men realistiske forventinger, og å skape en meningsfull deltagelse. For å lindre risikofaktorer var det viktigeste prososial tilknytning, lærere som satt klare og konsistente
iii
grenser og skapte mestringsfølelse. Resultatene viser at lærere ikke kan overlevere resiliens som et ferdig produkt, fordi resiliens er en livslang prosess (Rutter, 2015, s. 341) og avhengig av andre faktorer i tillegg. Lærere kan derimot være en del av byggesteinene for å sette i gang en resiliensprosess. Sist, men ikke minst viser resultatene hvordan lærere kan forstå diagnosen, ut fra perspektiver fra unge voksne med ADHD.
Det er behov for mer forskning på temaet. Oppgaven viser et utvalg informanter sine meninger, tanker og opplevelser. Det argumenteres likevel for at resiliens bør være et fokusområde hos lærere. | en_US |
