Treenigheten og åndelig mørke : hvordan kan det som skjer i treenigheten ved Sønnens død være en fortolkningsramme for åndelig mørke?

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan det som skjer i treenigheten ved Sønnens død kan være en fortolkningsramme for åndelig mørke. `Hva som skjer i treenigheten ved Sønnens død` refererer her til en trinitarisk tolkning av korshendelsen, med henblikk på den lidelse og død som skjer i treenigheten ved Sønnens død. Dette vil bli undersøkt ved hjelp av systematisk teologisk litteratur, hovedsakelig av Hans Urs von Balthasar og Jürgen Moltmann. Det blir lagt vekt på sentrale fokusområder for problemstillingen, deriblant at det er nødvendig å tale om korshendelsen som en trinitarisk hendelse per se, hvordan man kan tale om en gudsforlatt Gud og om Sønnens nedstigning til dødsriket. I oppgaven benyttes betegnelsen ´åndelig mørke´ om erfaringer av en tilstand som skaper uro og smerte i gudsforholdet, som en åndelig lidelse. Det fokuseres på hvordan erfaringen av åndelig mørke blir beskrevet og hvordan det blir forstått i spiritualitetslitteratur. I denne oppgaven benyttes bøkene Själens dunkla natt (Johannes av Korset, 1972), Natten er mitt lys (Stinissen, 1993), Når Gud blir borte (Rimehaug, 2000) og Tørsten gir lys: Om åndelig lengsel og modning (Rimehaug, 2007). Sentralt i beskrivelsene er en urovekkende opplevelse av å være forlatt av Gud, selv om man ønsker å være i fellesskap med ham, og at dette gir skjebnesvanger bevissthet om sin avmakt og tilkortkommenhet overfor Gud. Oppgaven søker deretter å koble sentrale berøringspunkter fra fokusområdene som kan være med på å besvare problemstillingen om hvordan det som skjer i treenigheten ved Sønnens død kan være en fortolkningsramme for åndelig mørke. Det er nødvendig å ta flere forbehold og avgrensninger når man undersøker berøringspunkter og kobler det som skjer i den treenige Gud ved Sønnens død og hvordan man kan erfare åndelig mørke. Den treenige Gud er en annen enn oss og korshendelsen er noe annet enn åndelig mørke. Drøftingen til fortolkningsrammen handler seg derfor om sammenhenger og ikke sammenligninger, hovedsakelig i lys av berøringspunktene forlatthet, overgivelse og lydighet, samt avmakt. Sluttkonklusjonen er at gjennom det som skjer i treenigheten ved Sønnens død kan vi se at den treenige Gud kan romme, handle i, være nær i og gjøre ende på lidelse, forlatthet, mørke og død, og dette har høy relevans for erfaringen av åndelig mørke.