| dc.description.abstract | Anerkjennelsesbegrepet er komplekst, sammensatt og skiftende. Forskning viser at den sjenerte eleven i skolen har et behov for å bli sett og møtt av voksne som virkelig bryr seg (Lund, 2004; Drugli, 2011). Men allikevel risikerer disse elevene å bli usynliggjort i klasserommet, da de gir mindre positive tilbakemeldinger til læreren enn andre elever (Henricsson og Rydell, 2004). Dersom anerkjennelsen skal ha verdi, må den oppleves som troverdig overfor elevene. Schibbye (2012, s. 259) snakker om anerkjennelsens indre og ytre side. Den indre handler om det å være et medmenneske overfor andre, mens den ytre er preget av en teknisk rasjonalitet der anerkjennelsen virker som et redskap for en bakenforliggende hensikt. Den ytre siden viser til debatten rundt den omfattende målingskulturen som preger pedagogisk virksomhet (Mollenhauer, 1996; van Manen, 1993; Biesta, 2010). Med dette som bakteppe vil jeg gå i dybden av anerkjennelsen med utgangspunkt i sosialfilosofen Axel Honneths (2007) samfunnskritiske teori; Kamp om anerkjennelse. Teorien bygger på en gjensidig anerkjennelse som utgangspunkt for utvikling av individ og samfunn. Utviklingen av den personlige identiteten er betinget av anerkjennelsen fra andre, som et utgangspunkt for å bli kjent med alle sider ved seg selv og etablere et helhetlig selvforhold. Det er en utvikling som skjer gjennom tre nivåer for anerkjennelse. Jeg finner at det hviler noe sårbart og usikkert ved denne teorien, som det i stor grad henvises til i pedagogiske sammenhenger. I Kjerlighedens Gjerninger (1847) fremmer Kierkegaard en ubetinget kjærlighet som i nestekjærlighetsbudet forplikter oss til å elske alle mennesker i enhver situasjon. «Det oppbyggelige» er i Kierkegaards forstand det som har denne kjærligheten i seg (SV 12, s. 208). Det er en kjærlighet som inngår i alle relasjoner, også i de asymmetriske pedagogiske relasjonene. En anerkjennelse som er forankret i nestekjærligheten vil i likhet med Kierkegaards betraktninger om «å elske sin neste», omhandle det å være et medmenneske som støtter den enkelte elev på veien mot å bli en selvstendig, fri og ansvarlig person. «Det oppbyggelige» og kampen om anerkjennelsen er to tilnærminger som vil være utgangspunkt for en hermeneutisk analyse. I analysen tar jeg opp og drøfter dilemma som dukker opp i forhold til anerkjennelsen i møte med den sjenerte eleven i klasserommet. Jeg argumenterer for at Kierkegaards begrep om «det oppbyggelige» kan gi anerkjennelsen et dypere fundament, enn en gjensidig og betinget anerkjennelse. | nb_NO |
