| dc.description.abstract | Norsk sammendrag:
Utgangspunktet for denne studien er faglige kontroverser knyttet til fenomenet ADHD. Ved å relatere disse kontroversene til ulike forståelser og modeller av funksjonshemming, er hensikten å søke etter en forståelse av ADHD som kan åpne opp for en spesialpedagogisk tilnærming, som også ivaretar pedagogikkens hensikter, gjennom forskningsspørsmålet «Hvilken forståelse av funksjonshemming og ADHD trenger vi som basis for spesialpedagogisk virksomhet, hvis elever skal bli frie til å være seg selv i dagens skole?»
Kjernen i ADHD- kontroversene kan hevdes sentrerer rundt diagnosens (biomedisinske) validitet. Klassifikasjonen settes på bakgrunn av subjektive kliniske vurderinger av adferd relatert til «klasseromsforstyrrelser», og lærerens forståelse av «ADHD- symptomer» tillegges stor vekt i den diagnostiske prosessen. Siden 90 tallet har en markant og global økning i diagnostiserings- og medisineringsrater medført bekymring, og det er fremmet behov for en rekonseptualisering av ADHD, basert på innspill fra fagområder som psykologi, sosiologi, pedagogikk og filosofi.
Materialet i undersøkelsen er 21 fagartikler, hvor det via en tematisk innholdsanalyse fremkommer at det pedagogiske systemet har en stor og sentral rolle i forhold til diagnostisering og medisinering av ADHD. Funnene indikerer at sammenhengen mellom pedagogisk praksis og økningen innen ADHD- klassifisering kan relateres til politiske og økonomiske idealer, hvor evidensbasering og tidlig innsats sentrert rundt hva som virker, overskygger pedagogikkens grunnleggende hensikter. Utvalget peker på at verdier knyttet til frigjøring og subjektivering; frihet til å være seg selv, må vike for kontrollbehov og fokus på forbedrede testresultater. Det fremkommer videre at flere forhold kan medvirke til «ADHD- adferd»; umodenhet/barndom er det vanligste, men det vises også til en sterk assosiasjon mellom traumer, PTSD, mishandling og (visse) oppvekstsvilkår – og ADHD. Analysen fremmer behov for å forstå ADHD som et kontekstuelt og relasjonelt fenomen, noe som kan sees i lys av en sosial relasjonell modell av funksjonshemming, og kan knyttes til begrepet subjektivering. Slik kan det påstås at ADHD er et `pedagogisk anliggende´, og analysen retter fokus mot viktigheten av å søke etter pedagogiske løsninger på adferds- og læringsproblemer.
English summary:
The basis of this study is academic controversies related to the phenomenon of ADHD. By linking these controversies to different understandings and models of disability, the intention is to seek for an understanding of ADHD that can open up for a special education approach, which also serves the purposes of pedagogy, through the research question “What understanding of disability and ADHD do we need as a basis for special education practice, if students should be free to be themselves in today´s school?”
The core of the ADHD controversies can be argued centers around the (biomedical) validity of the diagnosis. The classification is set on the basis of subjective clinical assessment of behaviour related to «classroom disorders», and the teacher´s understanding of «ADHD symptoms» is given great weight in the diagnostic process. Since the 1990s, a considerable and global increase in diagnostic and medication rates has been a cause for concern, and there is a need for a reconceptualisation of ADHD, based on input from disciplines such as psychology, sociology, pedagogy and philosophy.
The material in the study is 21 professional articles, where it emerges via a thematic content analysis that the pedagogical system has a large and central role in relation to diagnosing and medication of ADHD. The findings indicate that the connection between pedagogical practice and the increase in ADHD classifications can be related to political and economic ideals, where evidence basing and early intervention centered around what works overshadows the fundamental purposes of pedagogy. The articles point out that values related to liberation and subjectification; freedom to be oneself, must give way to a need for control and focus on improved test results. It further emerges that several factors may contribute to «ADHD behaviour»; immaturity / childhood is the most common, but there is also a strong association between trauma, PTSD, abuse and (certain) upbringing conditions – and ADHD. The analysis promotes the need to understand ADHD as a contextual and relational phenomenon, which can be linked to the concept of subjectification. Thus, it can be argued that ADHD is a `pedagogical issue´, and the analysis focuses on the importance of searching for pedagogical solutions to behavioural and learning problems. | en_US |
