| dc.description.abstract | I Norge går de fleste barn i barnehagen. Dette setter de ansatte i en viktig posisjon når det gjelder å oppdage og avdekke omsorgssvikt og å være trygge tilknytningspersoner for barna. I avhandlingen presenteres fem barnehagelærere sine erfaringer med barn som er utsatt for omsorgssvikt og hvordan de kan være trygge tilknytningsperson for barna. Hvordan de tar ansvar for å hjelpe barna, både her og nå og med et fremtidsperspektiv, blir også presentert. Målet har ikke vært å generalisere på bakgrunn av funnene, men å løfte frem et tema som er viktig å sette fokus på. Kvalitativ metode er brukt i arbeidet med masteravhandlingen, og jeg har gjennomført fem individuelle intervju med barnehagelærere. Jeg har knyttet meg til den pedagogisk kontinentale tradisjonen, som har barnet og relasjoner i fokus. Jeg har brukt teori fra flere fagområder for å belyse funnene. Primærkilder er blant annet Kari Killén, John Bowlby, Tone Sævi og Max van Manen. De ulike perspektivene bidrar til å belyse forskningsspørsmålet mitt: «Hva skal til for at det vekkes mistanke om omsorgssvikt? Og hvordan tenker pedagogisk leder om det å fungere som en trygg tilknytning for barn i slike situasjoner, og samtidig ta ansvar for at barnet får den hjelpen det trenger?»
Funnene viser at informantene synes det er utfordrende å oppdage/avdekke omsorgssvikt. De er redd for konsekvenser og for at samarbeidet med foreldrene skal bli ødelagt. De er avhengig av både teoretisk kunnskap og tidligere erfaringer for at de skal handle og gjøre noe når det oppstår bekymring for barn. Kunnskap om tilknytning kan bidra til å avdekke omsorgssvikt. Informantene inngår sterke relasjoner med barna som vekker bekymring. Alle er bevisst sitt ansvar, men det er utfordrende å stå i det aleine eller som nyutdannet, og det er vanskelig å vite om det
er reell grunn til bekymring eller om det er hver enkelt sin individuelle følelse som styrer. | nb_NO |
