| dc.description.abstract | Med Daisy Louise Dixons Alterpieces: Artworks as Shifting Speech Acts som teoretisk rammeverk, kombinert med Panofskys ikonologiske metode, studerer jeg fire historiske altertavler. Dixon argumenterer for at kunstverk under noen omstendigheter kan utføre talehandlinger. Talehandlinger er noe vi forbinder med ting vi vanligvis gjør med ord, som for eksempel protestere og argumentere. Altertavlene som analyseres i denne oppgaven er historiske med opprinnelse fra modernismen (Crucifixion 1946, Graham Sutherland), middelalderen (Tabernakel med scener fra Kristi liv ca.1325, Pacino Di Buonaguida), renessansen (De syv sakramenter 1445-1450, Rogier van der Weyden) og reformasjonen (Weimar-altertavlen 1553-1555, Cranach den eldre og Cranach den yngre). Panofskys ikonologiske metode vil ha som formål å først, gjennom en pre-ikonologisk analyse, registrere elementer i bildet. Videre plasseres elementene, gjennom en ikonologisk analyse, inn i en historisk kontekst der man åpner opp for en forståelse av tiden bildet ble til i. Analysen gir grunnlag for en videre drøfting rundt talehandlinger i altertavlen og svarer til problemstillingens første del om hvordan bildet kommuniserer med betrakteren. Dixon argumenterer for at bildet både er aktivt i at det gjør ting, og fleksibelt i at hva kunstverket sier og gjør er påvirket av hvilken sammenheng det er satt inn i. Hun legger til grunn flere kriterier til en mulig talehandling, blant annet at talehandlinger som skal være virkningsfulle i non-verbale medier må være internt konvensjonelle og at betrakteren må inneha muligheten for å forstå budskapet i bildet. Disse kriteriene benyttes for å besvare problemstillingens andre del som omhandler i hvilken grad bildets kommunikasjon kan defineres som en talehandling. Dixon anvendes som hoved-teoretiker og i sammenheng med Panofskys metode ser jeg på mulige talehandlinger i fire forskjellige altertavler fra fire forskjellige historiske perioder. | en_US |
