Særskilt språkopplæring : hva mener lærere i grunnleggende norsk i Stavanger kommune om dagens praksis overfor minoritetsspråklige elever?
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2399247Utgivelsesdato
2016-08-16Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Bakgrunn og problemstilling: Økende innvandring gjør at opplæring av minoritetsspråklige
elever er et svært aktuelt tema, men det er også et tema som er kontroversielt i den offentlige
debatten. Opplæringsloven (1998) stadfester at minoritetsspråklige elever som ikke har tilstrekkelige
ferdigheter i norsk til å følge ordinær opplæring, skal ha rett til grunnleggende
norskopplæring, og om nødvendig morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring (§ 2-
8). Det drøftes i hvilken grad den ivaretar minoritetsspråklige elevers opplæring (Bøyesen,
2006; Kunnskapsdepartementet, 2010b; Rambøll Management, 2016; Spernes, 2012; Øzerk,
2005, 2007, 2008b, 2010a). I denne sammenheng er det viktig å fokusere på lærere i grunnleggende
norsk, og mitt hovedforskningsspørsmål er: Hva mener lærere i grunnleggende
norsk i Stavanger kommune om dagens særskilte språkopplæring? Jeg har nærmere fokus på
lover og forskrifter, samt kritiske momenter knyttet opp mot disse, for å videre kunne belyse
hva lærerne mener om den særskilte språkopplæringen.
Metodevalg: Datainnsamlingen er foretatt på bakgrunn av kvantitativ metode, herunder spørreundersøkelse.
59,5 % av grunnskolene i Stavanger er representert i undersøkelsen, derav 42
lærere, noe som utgjør ca 35 % av alle lærere i grunnleggende norsk i Stavanger kommune.
Resultater: Dataene kan forstås som en viktig indikator på hva lærerne mener om dagens
særskilte opplæring, og spesielt om den grunnleggende norskopplæringen som de selv praktiserer.
Undersøkelsen avdekker at et fåtall på 21,4 % av informantene har kompetanse innen
andrespråkspedagogikk eller interkulturell pedagogikk. De fleste informantene uttrykker at de
ikke har tilstrekkelige kunnskaper om regelverket, og heller ikke tilstrekkelig kompetanse til å
undervise i grunnleggende norsk. Dessuten er informantene verken særlig fornøyde med kartleggingsverktøyet
eller organiseringen av opplæringen. Det ser ut til å være et stort, uttrykt
behov for mer kompetanse innen feltet. Svært mange av informantene kjenner heller ikke til
den tilgjengelige ressursen i kommunen: Veilederkorpset for flerspråklig opplæring, som
blant annet veileder lærere og avholder kurs på skolene. De som allerede har deltatt på kurs
og møter, er imidlertid fornøyde med disse, og kunne tenke seg å delta på flere. De fleste lærerne
ser ikke verdien av å bruke elevenes morsmål i den grunnleggende norskopplæringen,
og er heller ikke enige i at minoritetsspråklige elever bør bli tilbudt morsmålsopplæring og
tospråklig fagopplæring. Dette er med på å understreke at å heve kompetansen blant lærerne
er en viktig faktor for å kvalitetssikre den særskilte språkopplæringen.