Særskilt språkopplæring : hva mener lærere i grunnleggende norsk i Stavanger kommune om dagens praksis overfor minoritetsspråklige elever?

Abstract

Bakgrunn og problemstilling: Økende innvandring gjør at opplæring av minoritetsspråklige elever er et svært aktuelt tema, men det er også et tema som er kontroversielt i den offentlige debatten. Opplæringsloven (1998) stadfester at minoritetsspråklige elever som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge ordinær opplæring, skal ha rett til grunnleggende norskopplæring, og om nødvendig morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring (§ 2- 8). Det drøftes i hvilken grad den ivaretar minoritetsspråklige elevers opplæring (Bøyesen, 2006; Kunnskapsdepartementet, 2010b; Rambøll Management, 2016; Spernes, 2012; Øzerk, 2005, 2007, 2008b, 2010a). I denne sammenheng er det viktig å fokusere på lærere i grunnleggende norsk, og mitt hovedforskningsspørsmål er: Hva mener lærere i grunnleggende norsk i Stavanger kommune om dagens særskilte språkopplæring? Jeg har nærmere fokus på lover og forskrifter, samt kritiske momenter knyttet opp mot disse, for å videre kunne belyse hva lærerne mener om den særskilte språkopplæringen. Metodevalg: Datainnsamlingen er foretatt på bakgrunn av kvantitativ metode, herunder spørreundersøkelse. 59,5 % av grunnskolene i Stavanger er representert i undersøkelsen, derav 42 lærere, noe som utgjør ca 35 % av alle lærere i grunnleggende norsk i Stavanger kommune. Resultater: Dataene kan forstås som en viktig indikator på hva lærerne mener om dagens særskilte opplæring, og spesielt om den grunnleggende norskopplæringen som de selv praktiserer. Undersøkelsen avdekker at et fåtall på 21,4 % av informantene har kompetanse innen andrespråkspedagogikk eller interkulturell pedagogikk. De fleste informantene uttrykker at de ikke har tilstrekkelige kunnskaper om regelverket, og heller ikke tilstrekkelig kompetanse til å undervise i grunnleggende norsk. Dessuten er informantene verken særlig fornøyde med kartleggingsverktøyet eller organiseringen av opplæringen. Det ser ut til å være et stort, uttrykt behov for mer kompetanse innen feltet. Svært mange av informantene kjenner heller ikke til den tilgjengelige ressursen i kommunen: Veilederkorpset for flerspråklig opplæring, som blant annet veileder lærere og avholder kurs på skolene. De som allerede har deltatt på kurs og møter, er imidlertid fornøyde med disse, og kunne tenke seg å delta på flere. De fleste lærerne ser ikke verdien av å bruke elevenes morsmål i den grunnleggende norskopplæringen, og er heller ikke enige i at minoritetsspråklige elever bør bli tilbudt morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring. Dette er med på å understreke at å heve kompetansen blant lærerne er en viktig faktor for å kvalitetssikre den særskilte språkopplæringen.