| dc.description.abstract | Hva er norsklæreres erfaringer med bruk av skjønnlitteratur for utvikling av elevenes empatiske evne på barneskolen? I denne masteroppgaven blir dette spørsmålet utforsket gjennom bruk av kvalitativ metode i form av et fokusgruppeintervju. Utvalget består av 6 lærere som underviser i norskfaget på barneskolen.
Bakgrunnen for at jeg stiller spørsmålet er rollen empati har i læreplanen, spesielt i kraft av innføringen av det tverrfaglige temaet Demokrati og medborgerskap høsten 2020. I beskrivelsen av temaet innen norskfaget blir skjønnlitteratur løftet fram som en inngang til arbeid med utvikling av forståelse for andre mennesker, noe som kan leses som empati. Ifølge Nussbaum (2016) er en velutviklet empatisk evne avgjørende for å kunne være en god medborger, og litteraturens viktigste bidrag når det kommer til samfunnsborgernes liv er å gjøre oss mer mottakelige for andre (s. 55-57). Videre hevder Nikolajeva (2013a) at skjønnlitteratur bidrar til å styrke emosjonell literacy, og at lærere bør være bevisste på ulike måter å utvikle empati hos unge mennesker (s. 95-96). Gjennom oppgaven oppmuntres det til bruk av skjønnlitteratur i klasserommet basert på utviklingen av denne evnen.
Funnene fra analysen viser at de fleste lærerne var bevisste på denne egenskapen ved skjønnlitteratur, og arbeidet med litteraturen på måter forskning viser fører til utvikling av empati uavhengig av uttalt bevissthetsnivå. Arbeidet skjedde derimot ikke alltid med utvikling av den empatiske evnen som et bevisst mål. Lærerne brukte blant annet skjønnlitteratur i arbeid med å skape forståelse for andre, og forsøkte å skape engasjement rundt litteraturen i form av narrativ transport. Dette kan knyttes opp mot empatiutvikling selv om lærerne ikke uttalte dette eksplisitt. Flere sa på samme tid at de fant det utfordrende å finne rom til arbeidet med skjønnlitteratur for empatiutvikling i skolehverdagen. Skoleledelsen og følelsen av trygghet i yrket stakk seg ut som forutsetninger for prioriteringen. Gruppen var likevel enige om at arbeidet burde få mer plass i skolen enn det har i dag. Noen didaktiske implikasjoner av studien er at lærere i større grad kan velge skjønnlitteratur som elevene ikke fullstendig identifiserer seg med og prioritere lesing av hele skjønnlitterære bøker kombinert med litterære samtaler preget av autentiske spørsmål. I tillegg har narrativ transport vist seg som sentralt i empatiutvikling gjennom skjønnlitteratur, noe som tydeliggjør viktigheten av at lærerne bistår elevene i å finne litteratur som engasjerer dem.
Abstract:
What are Norwegian language teachers’ experiences using literary fiction to develop elementary school pupils’ empathic abilities? This question is explored in this master’s thesis using qualitative methodology in the form of a focus group interview. The selection consists of six teachers who all teach Norwegian language in elementary school.
The background for asking the question is the role of empathy in the curriculum, especially with the introduction of the cross disciplinary subject of Democracy and Citizenship in the fall of 2020. In the description of this subject within the Norwegian language subject, literary fiction is highlighted as an entry point for working with the development of interpersonal understanding: This can be read as empathy. According to Nussbaum (2016), a well-developed empathic ability is crucial for becoming a good citizen, and literature’s most significant contribution is making us more receptive to others (pp. 55-57). Nikolajeva (2013a) claims that literary fiction contributes to the development of emotional literacy and that teachers should be aware of different ways to develop empathy in pupils (pp. 95-96). Through this thesis the use of literary fiction in the classroom is encouraged based on this ability.
The findings from this analysis show that most teachers were aware of this characteristic of literary fiction and used it in a way that research shows lead to the development of empathy, regardless of their level of expressed awareness. However, the work did not always happen with the development of empathy as a conscious goal. The teachers used literary fiction, among other things, to create an understanding of others and tried to create engagement around the literature in the form of narrative transportation. This can be related to empathic development, regardless of whether this was an explicitly stated goal. Several teachers reported that they found it challenging to find space for working with fiction for empathic development and that school leadership and the feeling of safety in the profession stood out as prerequisites for prioritizing it. Still the group agreed such work should have more space than it currently does. Some didactic implications from this study are that teachers in a larger extent can choose fiction that pupils do not fully identify with and prioritize reading entire fictional books combined with literary conversations characterized by authentic questions. In addition, narrative transportation has been shown to be central to empathetic development through literary fiction, highlighting the importance of teachers assisting pupils in finding literature that engages them. | en_US |
